Hvordan er planteekstrakter klassifisert?
Mange tror de forstår, men de forstår bare halve historien.
I planteekstraktindustrien oppstår en vanlig situasjon: en som har jobbet med råvarer i årevis, finner seg selv i å snakke med kunder om helt andre ting.
Du sier "ginkgo-ekstrakt", men klienten spør om "ginkgo-flavonoidinnholdet"; du siterer "10:1", men klienten bryr seg om "om det er et standardisert utdrag."
Problemet er ikke hvem som er mer profesjonell, men snarere at-planteekstrakter i seg selv har mer enn én klassifiseringslogikk.
I. Klassifisering etter utvinningsdel (mest grunnleggende og intuitivt)
Dette er den vanligste klassifiseringsmetoden som brukes av innkjøp og råvareleverandører.
Rotekstrakter
Eksempler: Ginsengrotekstrakt, Astragalusrotekstrakt
Stengel-/vintreetekstrakter
Eksempler: Kudzu Root Extract, Spatholobus Suberectus Extract
Bladekstrakter
Eksempler: Ginkgo Leaf Extract, Senna Leaf Extract
Blomsterekstrakter
Eksempler: Kamilleblomstekstrakt, kaprifolblomstekstrakt
Frukt/frøekstrakter
Eksempler: Druefrøekstrakt, Gojibærekstrakt
Bark/harpiksekstrakter
Eksempler: Kanelbarkekstrakt, Frankincense-ekstrakt
Fordeler: Enkelt og oversiktlig, egnet for råvarekataloger, prislister og produktdatabaser.
Ulemper: Kan ikke demonstrere verdien av aktive ingredienser.
Første nivå av forståelse: Starter med "Hvor kommer plantene fra?"
Dette er den enkleste å forstå og den tidligste klassifiseringsmetoden.
Røtter, stilker, blader, blomster, frukt, frø, bark, harpiks ... Nesten alle deler av en plante kan trekkes ut.
For eksempel: Ginkgo bladekstrakt, ginsengrotekstrakt, druefrøekstrakt, kamilleblomstekstrakt.
Fordelen med denne klassifiseringen er dens intuitivitet, egnet for produktkataloger, prislister og nybegynnere.
Den har imidlertid et betydelig problem: den forteller deg bare «hvor den kommer fra», ikke «verdien».
Det andre laget er hva industrien virkelig bryr seg om: hvilke komponenter blir nevnt? Etter hvert som industrien modnes, er folk ikke lenger fornøyd med "planteopprinnelse" og begynner å spørre: Hva er egentlig funksjonen til dette ekstraktet?
Dette førte til logikken med å kategorisere etter «aktive ingredienser».
For eksempel: polysakkarider (Ganoderma lucidum polysaccharides, Astragalus polysaccharides)
Saponiner (Ginsenosider, Panax ginseng saponiner)
Flavoner (Ginkgo flavonoider, Quercetin)
Alkaloider (Huperzine A, Berberine)
Triterpener (Ganoderma lucidum triterpenes, Centella asiatica triterpenes)
Dette klassifiseringslaget bestemmer direkte produktposisjonering, bruksretning og prisklasse.
Det er også laget som FoU, registrering og merkevarebygging er mest opptatt av.
Mange "tilsynelatende samme" planteekstrakter skiller seg virkelig ut her.
Det neste laget ned er det kundene definitivt vil spørre: Hvordan hentet du det ut?
Den samme planten, den samme aktive ingrediensen,
kan gi helt forskjellige resultater avhengig av utvinningsprosessen.
Vanlige utvinningsmetoder i industrien inkluderer:
Vannutvinning
Alkoholutvinning
Vann-alkoholutvinning
Superkritisk CO₂-ekstraksjon
Enzymatisk ekstraksjon
For sluttkunder er dette ikke bare et teknisk problem, men også et spørsmål om sikkerhet, løsemiddelrester og overholdelse av regelverk.
Spesielt i det europeiske og amerikanske markedet er utvinningsprosesser ofte eksplisitt angitt i tekniske dokumenter.
Nøkkelfaktoren som bestemmer prisen: Standardisering
Mange lekfolk er helt uvitende om dette.
Selv om alle kalles "planteekstrakter",
de faller faktisk inn i tre helt forskjellige kategorier:
Den første er forholdsekstrakter, for eksempel 10:1 eller 20:1.
De er rimelige, men sammensetningen varierer veldig.
Den andre er standardiserte utdrag.
For eksempel merket: flavonoider større enn eller lik 40 %, saponiner større enn eller lik 80 %.
Dette er for tiden hovedstrømmen i markedet og det de fleste funksjonelle produkter virkelig krever.
Den tredje er monomere forbindelser.
Å oppnå en renhet på 98 % eller 99 % er svært nær tilnærmingen til råvarelegemidler.
Prisforskjellen er noen ganger ikke bare noen få dollar, men flere ganger eller ti ganger.
