I de siste årene har planteekstrakter, som et grønt, forurensningsfritt- og restfritt-fôrtilsetningsstoff, fått bred oppmerksomhet på grunn av deres visse antioksidanter, immunmodulerende og vekstfremmende-effekter. Studier har vist at planteekstrakter ikke bare selektivt kan hemme veksten av eksogene skadelige bakterier, men også til slutt kan oppnå formålet med å forbedre tarmfunksjonen og forbedre vertens immunitet ved å regulere sammensetningen av tarmmikrobielle flora.
Ekstraksjonsprosessen av planteekstrakter: Ved å bruke fysiske ekstraksjons- eller ekstraksjonsmetoder, kjemisk reagensbløtleggingsmetode og biologisk gjæringsmetode for å behandle hele planten eller en del av plantematerialet, som resulterer i flytende eller faste stoffer med de effektive komponentenes struktur uendret, kalles planteekstrakter.
De siste årene har planteekstrakter blitt brukt som tilsetningsstoffer til dyrefôr på grunn av deres fordeler som stabilt innhold, sikkerhet, høy effektivitet, ingen forurensning, ingen rester og ingen utvikling av medikamentresistens. Kildene til de studerte planteekstraktene inkluderer hovedsakelig medisinske planter inkludert kinesiske urtemedisiner, frukt og grønnsaker. Vanlige planteekstraksjonsmetoder inkluderer tradisjonell vannekstraksjonsmetode, alkoholekstraksjonsmetode, samt mikrobølge--assistert metode, ultralyd-assistert metode, surgjøringsmetode, enzymatisk hydrolysemetode og superkritisk karbondioksid (CO2) ekstraksjonsmetode. Disse metodene har både fordeler og ulemper. Den tradisjonelle metoden har de vanlige fordelene med enkel drift og lave kostnader, og for vannutvinningsmetoden har den også egenskapene til sikkerhet, miljøvern og maksimal beskyttelse av strukturen til polysakkarider. For alkoholekstraksjonsmetoden er det lettere å oppnå industriell produksjon, men begge disse metodene har ulempene med lang ekstraksjonstid, stor løsemiddeldosering, lav ekstraksjonshastighet og høyt urenhetsinnhold i ekstraktet. Andre mer effektive utvinningsmetoder har også sine egne fordeler. Dampdestillasjonsmetoden, i tillegg til å ha fordelene med vannekstraksjonsmetoden, har også fordelene med lettere tilgang til destillasjonsutstyr og enklere separering av komponenter fra vann. Under ekstraksjonen av aktive komponenter blir imidlertid{11}}varmelabile komponenter som polysakkarider lett ødelagt, og flyktige oljer er utsatt for hydreringsreaksjoner med vann, noe som resulterer i en endring i smaken. I tillegg er vannutsepareringsinstrumentet dyrt, og det genererer avløpsvann med høyt biologisk oksygenbehov. Mikrobølgeassistert metode har fordelene med kort ekstraksjonstid, høy løsemiddelutnyttelse og høy ekstraksjonseffektivitet, men den forårsaker større skade på cellestrukturen, noe som fører til løsemiddelrester og endringer i strukturen til polysakkarider. Dessuten er mikrobølgeutstyret dyrt, og det er foreløpig begrenset til laboratorieforskning. Ultralydassistert metode beholder fordelene med mikrobølgemetoden og skader ikke strukturen til aktive komponenter, og den har lav utvinningstemperatur og lavt energiforbruk, noe som gjør den egnet for utvinning av polare og varmeustabile-komponenter. Imidlertid kan dagens ultralydutstyrskapasitet ikke oppnå industriell produksjon. Superkritisk CO2-ekstraksjonsmetode har fordelene med både mikrobølgemetoden og ultralydmetoden, og forhindrer effektivt oksidasjon og unnslipping av varme-sensitive stoffer, og fordi det ikke er noen løsemiddelrester, kan de ekstraherte råvarene brukes som fôr eller til å ekstrahere andre komponenter. Denne metoden vil imidlertid forårsake tap av fysiske egenskaper på grunn av høyt trykk og har ekstremt høye investeringskostnader og høye sikkerhetskrav. Selv om resultatene av forsuringsmetoden er pålitelige, gjør den store mengden ekstraktvæske konsentrasjon vanskelig, og de vannoppløselige urenhetene er mange, som krever rensing og berikelse. Enzymatisk hydrolyse er en annen metode med lav ekstraksjonstemperatur og de mildeste ekstraksjonsforholdene, rask reaksjonshastighet og enkel fjerning av urenheter. Denne metoden er imidlertid kostbar, har høye utstyrs- og tekniske krav, og har betydelige begrensninger. De viktigste bioaktive komponentene i planteekstraktene oppnådd ved metodene ovenfor inkluderer flyktige oljer, polysakkarider, flavonoider, fenoler, alkaloider, triterpenoider, organiske syrer, saponiner og plantetanniner, som stort sett er relativt stabile sekundære metabolitter. Deres kjemiske strukturer inneholder ofte grupper som fenoler, etere, terpener og ketoner. Selv om disse organiske funksjonelle gruppene har forskjellige kjemiske egenskaper, kan de samhandle for å opprettholde helsen til organismen. Kildene og utvinningsprosessene for aktive komponenter i planteekstrakter rapportert av forskjellige forskere de siste årene er vist i tabellen
